Problemfri drift i 166 år: Derfor leverer Oslos eldste vannledning fortsatt godt drikkevann
Her åpner Knut Randem i Oslo VAV en kum på Oslos eldste vannledning. Et strekk i støpejern lagt i 1859 som en del av Christianias vannforsyning, som har fungert uten én eneste lekkasje i 166 år.
Tekst og foto: Jørn Søderholm
OSLO: I Stensberggata i Oslo ligger 40 meter med DN300 støpejernsrør som ble installert samme år som Charles Darwin publiserte "Artenes opprinnelse". Lagt av tyske rørleggere med håndkraft og enkle verktøy, leverer vannledningen fra 1859 fortsatt drikkevann til hovedstadens innbyggere - uten et eneste brudd på over halvannet århundre.
Da Christiania – senere Kristiania – 1859 fikk sitt første moderne vannforsyningssystem, var byen en hovedstad med 40.000 innbyggere. Gatene var opplyst med gasslamper, de færreste hus hadde innlagt vann, og offentlige vannposter var fortsatt vanlig.
Det var fire år før det første toget rullet mellom Christiania og Eidsvoll, og vanntilførsel gjennom støpejernsrør representerte topp moderne teknologi. I dag, 166 år senere, er denne infrastrukturen fortsatt en aktiv del av Oslos vannforsyning - et unikt vitnesbyrd om at kvalitet og levetid er den ultimate bærekraft.
38,13 meter vannledning i støpejern, med anleggsår 1859.
– Jeg er mektig imponert over hva de har fått til på den tida hvor de hadde så lite hjelpemidler, sier Knut Randem, kontrollør i Oslo Vann- og avløpsetat (VAV).
Han står ved en kum i Stensberggata som gir tilgang til Oslos eldste operative vannledning. Med over 40 års erfaring fra VA-bransjen har han fulgt utviklingen fra gamle gråjernsrør til dagens høyteknologiske duktile rør med PE-belegg. Denne 166 år gamle ledningen er et godt eksempel på det gamle håndverket som imponerer ham.
– De 40 meterne med DN300 fra 1859 er det eldste operative røret i Oslo, og det har ikke vært ett eneste brudd eller lekkasje på denne strekningen, forteller han.
Historien om Oslos eldste vannledning starter med en miljøutfordring. I årene 1852-1854 inngikk Oslo kommune avtale om å bygge en dam ved utløpet av Maridalsvannet for å regulere vannstanden. Flytting av inntaket fra det opprinnelige stedet var delvis betinget av dårlig vannkvalitet.
I 1858-1860 ble det lagt et nytt inntak ved Treschows gate på Sandaker, og i 1859 bestemte Kristiania Magistrat at det måtte være offentlig instruksjon for å legge vannledninger. De historiske røra ble lagt av tre tyske rørleggere - Christian Blunk fra Kiel og to kolleger fra Hamburg. Med håndgravde grøfter og enkle verktøy skapte de et system som fortsatt fungerer 166 år senere.
– Bare det å legge disse store vannledningene og grave grøfter, bygge kummer, stengeventiler og alt, det krever et håndverk som jeg har stor respekt for, sier Randem.
Han har selv svennebrev som rørlegger, og har gjennom 40 år arbeidet med vanninstallasjoner i bygg og VA-infrastruktur i bakken. Siden 2009 har han jobbet i Oslo VAV.
Den historiske ledningen i Stensberggata, en sidegate til Pilestredet, er en DN300 tilførselsledning som forsyner Ila-området ned mot Slottet og Nordahl Bruns gate. Røret går videre til mindre dimensjoner på 150 og 200 mm som distribuerer vannet videre ut i systemet.
Unike grunnforhold ga lang levetid
Randem forklarer at flere faktorer har bidratt til den ekstreme levetiden. Den viktigste er kombinasjonen av materialkvalitet og gunstige grunnforhold.
– Veldig mye av de røra som ligger fra mellom 1860 og 1910 ligger i leire. Det er en av hovedgrunnene til at de røra er så bra. Og så var det nok veldig god kvalitet på røra som ble lagt den gangen, sier han.
En annen viktig faktor er at store tilførselsledninger ikke utsettes for like mye belastning som mindre fordelingsrør.
– Det er ikke ingen anboringer på den gamle 300- ledningen. Det er mer lekkasjer på de mindre dimensjonene som 150, 100 og 200 mm, der det har blitt anboret stikkledninger til bygg. Det er helt klart en medvirkende årsak til at kanskje de røra ikke holder så lenge, forklarer Randem.
Når gammelt møter nytt
Gjennom sine fire tiår i VA-bransjen har Randem sett store teknologiske endringer. Han forklarer de grunnleggende forskjellene mellom historiske gråjernsrør og moderne duktile rør.
– Forskjellen på grått støpejern og duktilt jern er at det grå støpjernet er sprøtt. Hvis du tar en slegge og banker på det, så sprekker det. Du knuser det, sier han.
Dette gir helt ulike bruddmønstre. På gamle gråjernsrør er det tre typiske skadetyper:
- Tverrbrudd skarpt som et knivssnitt
- Langsgående sprekker på grunn av spenninger i røret
- Flakbrudd der store biter løsner plutselig.
– På duktilt er det korrosjon som er hovedutfordringen på de eldre ledningene. Vi har veldig mye alunskifer ute i byen, og den er veldig aggressiv. Det blir ofte det vi kaller nålehull - at det tærer fra utsiden, forklarer Randem.
De eldste rørene har også problemer med gjengroing på innsiden.
– De 150 og 200 mm grå støpejernsrørene er helt gjengrodde innvendig med rustknoller. Det er derfor de moderne duktile rørene har sementbelegg på innsiden, for å forhindre dannelsen av slike knoller, sier han.
Fra bitum til PE-belegg
Oslo VAV har utviklet sin materialstrategi gjennom flere tiår. Den dårligste perioden var mellom 1960 og 1970, da det ble brukt duktile rør uten spesielle belegg.
– Vi har skiftet ut veldig mye av de røra som ble lagt på den tida, det ble lagt i forbindelse med da de bygde alle disse drabantbyene, forteller Randem.
Kommunen gikk deretter over til rør med sementbelegg på utsiden. Også dette viste seg problematisk i Oslo.
– Det som er det mest negative med sementbelegg, det er at alunskiferen spiser sementbelegget opp i løpet av veldig kort tid. Og på de fleste av ZMU-røra som ble lagt er sink-korrisjonsbeskyttelsen halvparten av hva som i dag er vanlig på et duktilt rør, forklarer han.
På et prosjekt i Dælenenggata i 2017 ble det valgt duktile støpejernsrør med utvendig PE-belegg på grunn av aggressive grunnforhold, i stedet for utvendig sementbelegg. Etter dette har Oslo VAV standardisert på duktile rør med PE-belegg.
Moderne praksis bygger på historiske erfaringer
Oslo VAV har også endret installasjonsmetodene basert på erfaringer med eldre anlegg. Siden 2017 brukes det konsekvent rør uten anboringer på hovedledning, og alle stikkledninger trekkes i varerør inn til kum, hvor de kobles til manifolder.
– Vi har en VA-norm som sier at vi ikke skal anbore på ny vannledning. Når vi legger duktilt, graver vi nye grøfter etter dagens standard, så får vi separert, og så blir det ordentlig gjort, sier Randem.
Og akkurat det med ordentlig gjort er et mantra og en særdeles viktig rettesnor for den erfarne rørleggeren Knut Randem. Han brenner for kvalitet i utførelsen og sitter som sensor i prøvenemnda for det nye anleggsvann- og avløpsfaget. Han har selv ADK1-sertifikat, men er glad VA-faget har fått sitt eget fagbrev.
– Når du tar et fagbrev, så gjør det noe med holdningen din. Det ligger en annen fagstolthet i et fagbrev enn i et kurs, sier han.
Bærekraft gjennom lang levetid
Når Oslo VAV i dag velger materialer, er miljøhensyn viktig.
– Det beste hadde vært å bruke rør og deler og materiale som er kortreist. Men kvaliteten er enda viktigere. Vi jobber veldig mye med slike ting, men det må være riktig kvalitet også, sier han.
På dagens fornyingsprosjekter er fordelingen omtrent 50/50 mellom duktile rør i konvensjonell utskifting og PE-rør med diffusjonstett kappe i NoDig, avhengig av prosjektets karakter.
For Randem gir de 40 meterne med 166 år gammel støpejernsledning i Stensberggata historiske perspektiver med mye læring om bærekraft.
– Ingen andre materialer kan dokumentere så lang erfaringsbasert levetid som støpejern. Dette er ikke antagelser eller teoretiske beregninger, det er faktisk erfaring gjennom 166 år, understreker Randem.
Arven fra 1859
Oslo har mange andre historiske vannledninger i drift. I Møllergata ligger det rør fra 1867, i Pilestredet fra 1878, og rundt 1880-årene ble det lagt omfattende rørnettverk som fortsatt er operativt.
– Dette er mange meter med den type rør som fortsatt er i drift i Oslo sentrum. Det viser at god kvalitet og riktig utførelse gir resultater som varer i generasjoner, sier Randem.
Den 166 år gamle vannledningen i Stensberggata representerer mer enn bare et stykke infrastruktur. Den er et vitnesbyrd om at når man gjør jobben ordentlig første gang, med riktige materialer og god utførelse, skapes verdier som kan vare i århundrer.
– Hvor lenge den kan fortsette?
– Den kan ryke i morgen, eller den kan holde i 50 år til. Men det faktum at den har holdt i 166 år uten et eneste brudd. Det sier noe om verdien av kvalitet, sier Randem.
For moderne infrastrukturplanleggere er budskapet klart: Lang levetid er den ultimate bærekraft, og historien viser at riktige materialvalg i dag får konsekvenser for generasjoner fremover.
